Ivar ble født 12. juli 1959 i Lødingen og flyttet med familien til Tromsø der han vokste opp. Han døde i 2002, bare 42 år gammel. I år er det 10 år siden han døde.
Han hadde sterk tilhørighet til Trøssemark, og etter å ha gått på idrettslinja på Bardufoss begynte han på gymnaset i Harstad. Hytta på Vannhaugen i Trøssemark ble nå en naturlig base.
Etter militærtjenesten arbeidet han et par år på Svalbard. Her fattet han interesse for fotografering og kjøpte sitt første fotoutstyr. Etterpå søkte han på Nordens Fotoskole i Stockholm og ble tatt opp som elev der.
Det samiske sto hele tiden hans hjerte nært og han var engasjert i samepolitikk. I 1985 ble han urettmessig varetektsfengslet, og dette påvirket hans kunstneriske arbeid sterkt i en periode.
Ivar hadde flere separatutstillinger og gruppe/kollektivutstillinger i inn- og utland blant annet Luleå, Polarsirkel-senteret, Tromsø, Alta, Målselv, Helsingfors, Festspillene i Harstad og en ”Vandreutstilling” som gikk verden rundt.
Han var godt i gang med sin fotokarriere da han døde. Flere av hans bilder var kjøpt opp av Nordnorsk Kunstmuseum, Norsk Kulturråd og det som den gang var Troms fylkeskommune, RiTø, idag UNN.
Han var styremedlem i Samiskekunstneres forbund i fire år og han satt som leder i IBSS—NSR i tre perioder.
Om Ivar Murberg, av Harry Johansen
Jeg var i 1982 nyutdannet fotograf og hadde nettopp begynt mitt virke i et yrke jeg fremdeles har i dag.
Jeg traff Ivar første gang nede i Stockholm hvor han da hadde begynt på sin fotoutdanning, og vi traff tonen umiddelbart. Vårt vennskap varte helt til Ivar gikk bort.
Ivar var da under utdanning , men han hadde allerede da sterke meninger om fotografi, sine egne bilder og ikke minst mine bilder. Vi hadde lange diskusjoner som kunne vare både kveld og natt, om bildekomposisjon, billedspråk og fototekniske temaer.
Etter utdanningen fikk han jobb på Ajtte museum i Jokkmokk som fotograf, og på den tiden skulle man være overlykkelig over å få fast jobb som fotograf. Slike stillinger vokste ikke på trær.
Ivar ville mer enn å fotografere gamle gjenstander. Det tok ikke lang tid før har dro over kjølen og til sin hjemplass. Her skulle ha bli kunstfotograf, som han så ofte utrykte seg til meg.
Ivar hadde store planer med sin hjemplass Vuopmegeahčči.
Her skulle det bygges
arbeidslokaler på oversia av gamlehuset.
På den tiden bodde jeg i Kautokeino, og i og med at Ivar ennu ikke hadde fått til sine arbeidslokaler, så brukte han nå og da ta turen hit for å låne mitt mørkerom. Dette var før digitalfototiden, så vi fremkalte egne filmer, og gjorde bilder i det man kalte for mørkerom.
Men Ivar var sjelden fornøyd med mitt mørkerom. “Huff så skittent du har det her”, også brukte han første dagen til rengjøring av mørkerommet.
Ivar var mildt sagt pedant med sine bilder. Kom det med et støvkorn i fremkallings-prosessen, så måtte han gjøre det på nytt, helt til han ble fornøyd, og selv om han var tilsynelatende fornøyd, så var han kanskje ikke det allikavel. Ofte så jeg i øyene hans at han mente at han kunne fått bilde enda mer perfekt. Denne pedantheten kunne også, om Ivar hadde fått leve og utvikle seg, bidratt til å løfte han opp til bli en av de beste fotografene i sin sjanger.
Jeg og Ivar, vi utviklet oss i lag, men allikavel i forskjellige retninger. Jeg fikk leve og jobbe videre, det fikk ikke Ivar, men han nådde å levere en arv gjennom sine bilder som hver dag som går bare blir mer og mer verd.
Bilder er “Et øyeblikk til fremtiden”
Takk Ivar for den tiden jeg fikk tilbringe sammen med deg på godt og vondt, og takk for det bilde matrialet du har overlatt til oss. Vi skal ta godt vare på det…
arbeidslokaler på oversia av gamlehuset.
På den tiden bodde jeg i Kautokeino, og i og med at Ivar ennu ikke hadde fått til sine arbeidslokaler, så brukte han nå og da ta turen hit for å låne mitt mørkerom. Dette var før digitalfototiden, så vi fremkalte egne filmer, og gjorde bilder i det man kalte for mørkerom.
Men Ivar var sjelden fornøyd med mitt mørkerom. “Huff så skittent du har det her”, også brukte han første dagen til rengjøring av mørkerommet.
Ivar var mildt sagt pedant med sine bilder. Kom det med et støvkorn i fremkallings-prosessen, så måtte han gjøre det på nytt, helt til han ble fornøyd, og selv om han var tilsynelatende fornøyd, så var han kanskje ikke det allikavel. Ofte så jeg i øyene hans at han mente at han kunne fått bilde enda mer perfekt. Denne pedantheten kunne også, om Ivar hadde fått leve og utvikle seg, bidratt til å løfte han opp til bli en av de beste fotografene i sin sjanger.
Jeg og Ivar, vi utviklet oss i lag, men allikavel i forskjellige retninger. Jeg fikk leve og jobbe videre, det fikk ikke Ivar, men han nådde å levere en arv gjennom sine bilder som hver dag som går bare blir mer og mer verd.
Bilder er “Et øyeblikk til fremtiden”
Takk Ivar for den tiden jeg fikk tilbringe sammen med deg på godt og vondt, og takk for det bilde matrialet du har overlatt til oss. Vi skal ta godt vare på det…
