Med FNs vedtak av menneskerettighetserklæringa i 1948, vokste det etterhvert også i Norge fram en politisk erkjennelse av at den samiske befolkningen og andre nasjonale minoriteter har språklige og kulturelle rettigheter. I dag er flere samiske rettigheter innenfor språk og kultur nedfelt i nasjonalt lovverk, der Norges forpliktelser er sterkest uttrykt i Grunnlovens § 108. Norge har også vedtatt en egen samelov (1987) som gir grunnlaget for Sametinget, og ratifisert ILO-konvensjon nr 169 i 1990 og FNs urfolkserklæring (2007). Det er samtidig utviklet et omfattende avtalepraksis mellom Sametinget og norske offentlige mŧndigheter og har skjedd en omfattende institusjonalisering av samiske rettigheter, bl.a. innenfor utdanningssektoren fra barnehage til universitet. Flere og flere kommuner ser også viktigheten av å ta vare på og synliggjøre det kulturelle mangfoldet på lokalt nivå, for eksempel gjennom skilting på flere språk. Fra et nasjonalt og internasjonalt perspektiv har det samiske kulturpolitiske engasjementet vært svært vellykket sett i relasjon til mange andre urfolk i verden. På lokalt og regionalt nivå i samiske bosettingsområder er det derimot store variasjoner, og engasjement har ikke alltid ført til etablering av samiske institusjoner med formål å ta vare på, styrke og utvikle samisk språk, kultur og samfunnsliv.
Den nasjonale utviklingen ville ikke vært mulig uten omfattende støtte og et bredt engasjement blant den samiske befolkningen på regionalt og lokalt nivå. Anerkjennelse av samiske rettigheter har ikke kommet av seg selv, og mange har erfart store sosiale og politiske omkostninger ved å bruke ytringsfriheten, samt synliggjøre og kreve likeverd for samisk kultur og språk i det norske majoritetssamfunnet. Motstanden mot en offentlig samisk tilstedeværelse i dagens samfunn, for eksempel ødeleggelse av samiske stedsnavnskilt, kan sies å være en lang skygge fra fornorskningspolitikkens tid, og en slik motstand ble (og blir) oftest artikulert på lokalt nivå.
Organiseringen i det som er kjent som den nyere tids samepolitiske bevegelse begynte på slutten av 1960-tallet. Den samiske befolkningens politiske og kulturelle situasjon kom for alvor på den politiske dagsorden hos norske myndigheter i løpet av Alta-saken på slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet. Utredninger fra samerettsutvalg og samekulturutvalg, samt mange andre utredninger fra offentlig oppnevnte utvalg de siste 30 år, har lagt premisser for politiske beslutninger som har hatt som intensjon et større likeverd mellom samisk og norsk kultur.
Dette prosjektet vil gjennomføres i Várdobáiki samiske museums ansvarsområde i den samiske regionen i Sør-Troms/Nordre Nordland – fra Ballangen kommune i sør til Sørreisa kommune i nord. Dette omfatter også Lofoten og Vesterålen (se vedlagte kart). Museet er en avdeling under Várdobáiki samisk senter, og tilhører nordsamisk språkområde med både markesamisk, reindriftssamisk og sjøsamisk kultur. Museet har ansvar for samisk museumsvirksomhet i Nordre Nordland og Sør-Troms, og samarbeider regionalt med samiske gårdstun/lokalsamlinger for å fremme samisk historie og kultur.
Fra midten av 1970-tallet akselererte det samepolitiske engasjementet i regionen, og i 1977 ble den første sameforeningen i området stiftet. På grunn av det historiske grunnlaget for dagens samiske bosetting og dermed språklig og kulturelt fellesskap, ble det også initiert et samarbeid med samiske organisasjoner på svensk side (Kiruna/Jukkasjärvi-området). Senere ble flere sameforeninger stiftet, et uttrykk for et mangfold i politisk verdi-grunnlag og hvordan man så for seg et samisk samfunn. Denne differensierte utviklinga kan også ses i sammenheng med ei tilsvarende utvikling på nasjonalt nivå. I sammenheng med et større kulturpolitisk engasjement, ble også andre typer organisasjoner dannet og som hadde en klar samisk profil, bl.a. innen håndverk og idrett. I grunnskole og videregående skole gjorde noen få lærere en enorm innsats i undervisning av samisk språk, historie og kultur, ofte med negative reaksjoner og leserinnlegg i lokale media mot seg. Samiske bokforlag, reiselivsbedrifter, idrettslag og andre aktører ble også etablerte som et uttrykk for et samisk mangfold.
Det frivillige politiske og kulturelle organisasjonsarbeidet gikk etterhvert, og særlig etter etableringen av Sametinget, over til større institusjonalisering. Dette har sammenheng med en større offentlig oppmerksomhet og anerkjennelse, hvor deler av det som tidligere var dugnadsarbeid, kom inn under offentlige støtteordninger – i likhet med det øvrige organisasjonslivet i Norge. Samtidig er det mange foreninger og andre organisasjoner som er sterkt engasjert i ei positiv og levedyktig samisk framtid.
