Unni Nordkild Skjønsberg

Hun stiller ut akvareller og akrylmalerier. Hun skriver om seg selv:

Unni Nordkild Skjønsberg f.1948. Adr. Myrlia 88 1481 Hagan.  Amatørkunstner

Yrke: Lærer i kunstfag på Lørenskog videregående skole

Utdannelse: Statens lærerhøgskole i forming Blaker

1 års fordypning i billedvev og tegning

1 års fordypning i tegning og grafikk

Kurs i akvarell, akrylmaling og tegning

Deltatt på amatørutstillinger i Nittedal

Har bodd i Nittedal i 31 år, men har en vidjekvist i ryggen som må vannes jevnlig i kildene rundt hjemplassen i Vassdal.

Har alltid vært glad i å tegne fra jeg var lita jente, hadde en onkel som var svært god til å tegne og male, han var mitt store forbilde. Min far var også en god tegner, og flere av mine nære slektninger er mer eller mindre aktive når det gjelder tegning og maling.

Naturen fra heimelandet er alltid med meg, den betyr mye, fordi her jeg bor er det langt til fjells og vidjekrattet. Jeg har beholdt mitt opprinnelige barndomshjem i Vassdal, der henter jeg energi og også inspirasjon til noen av bildene mine.

Har alltid kjent på min samiskhet. Jeg var så heldig å ha en bestemor som snakket samisk til oss, og som var et levende leksikon når det gjelder liv og virke i gamle dager, og vi fikk knytte våre røtter tilbake i generasjoner. Hun var en dyktig håndverker som garvet skinn, sydde kommager og kofter, strikket og vevde nydelige bånd. Et av bildene vil jeg tilegne henne.

Min bestefar var en veldig arbeidsom mann som forsøkte seg på flere næringsveier, bla kjøpte han, som var markasame, en sjark og drev fiske på Finnmark i noen år. Bildet av den gamle sjarken på land vil jeg tilegne han.

Jeg besøker Márkomeannu hver sommer, og der har jeg hatt mange fine opplevelser med å se vår lokale samiske kultur blomstre med sitt eget særpreg i stolthet og livsutfoldelse. Et av bildene er en stemning fra Márkomeannu sist sommer.

Jeg er betatt av gamle hus, de forteller en historie og er minnesmerker over en tid som var, og så er de så vakre med sine værbitte vegger og overgrodde torvtak. De vil snart gå i ett med naturen og fortjener å bli foreviget.   En serie bilder har jeg kalt ”På gjengrodde stier”

Og så er det blomster…… som alltid gjør en nostalgiker glad……