Foto: Bente Østli Eilertsen

Einar Nylund Nilsen

19. juni 2017 hos Einar Nylund Nilsen på Nylund i Bjerkvik.

Hva er bakgrunnen for ditt samiske engasjement?

Da jeg begynte på skolen i 1944, var det blitt slik at ingen fikk lov å snakke samisk. Det var ikke feil med lærerne for i den tiden var de opplært til at samisk ikke var et språk. Bjerkvik var skutt ned av engelske båter. De trodde det var tyskere i husene. De nærmeste husene ble skutt sund og det var en del folk som ble såret og noen døde. Jeg bodde her på Nylund, vel 2 km fra der båtene lå og skaut. Vi var i kjelleren. Det ble skutt i fjellene. Det er mange hull etter bombene. Låven hos oss var synlig fra sjøen. Jeg husker at de traff ved siden av låven. 

Vi skulle rømme. Jeg var 3,5 år. De hadde sluttet å skyte. Vi gikk på ski over elva, helt til Váibmovuobmi (Maridalen). Derfra rømte vi til Minde og der var jeg ei uke. Far og mor gikk hjem da de sluttet å skyte i Bjerkvik. De kom og hentet meg ei uke senere. I 1945 var jeg i lag med Henrik Olsen i Maridalen. Han bodde i gammen som ble kalt Heika-gammen. Jeg var interessert i å fiske. Det var fisk overalt. Jeg bodde hos han ei uke av gangen og gikk bare ned for å hente ny forsyning med mat. Vi gikk veldig godt overens. Han var urgammel og jeg var ung. Sist jeg var oppe hos han var jeg 14 år. Vi satt og drakk kaffe og pratet. Han sa at jeg som var ung, måtte skrive opp alle stedsnavnene. 

Mitt engasjement begynte der oppe. Jeg skrev ned alle navnene der omkring. Jeg pratet med gammelt folk. Opp i Vassdalen var det mange som fortalte. Jeg har et kart med navnene innskrevet. Gressvannet heter Riikojávri som betyr at det er stor fisk i vannet. Vi holder nå på med å skrive ned navnene på nordsida av Gratangsfjorden. Vi har også skrevet ned navn fra Lavangen og Salangen. Jeg har holdt på helt siden jeg var ung. Det artigste med stedsnavn er når du greier å tolke navnene. Over 80 % av navnene tar utgangspunkt i terrengets beliggenhet og utseende. Hvis vi ikke finner ut hva som har skjedd på stedet, er det vanskelig å tolke.  

Folk som gikk i kofter fortalte. Jeg tror de satte pris på at det var noen som skrev det opp.  Det var eldre folk jeg oppsøkte. De unge interesserte seg ikke for dette, de snakket bare om dagligdagse ting. Jeg var mye alene med arbeidet. Det var folk som kunne samisk, men bygdene var så fornorsket. Alle skulle snakke norsk. Jeg var en del sammen med Atle Kvernmo. Han var flink til å ordlegge seg. Vi skjerpet i lag. Da vi kom opp og satte i å arbeide, så slo han om til samisk. Og da fikk jeg mange samiske stedsnavn. Han hadde lært navnene da han var ung. Han hadde skjerpet mye, både i Finnmark og i Sverige. Sammen hadde vi et skjerp rett bort for Minde. 

Var det andre samiske saker du engasjerte deg i foruten stedsnavn?

Jeg har skrevet om handelsvirksomheten i gamle dager. Handelsbåtene langs kysten var jekter. De kom inn i fjordene og la til der det var såpass nærdjupt at handelen kunne gå direkte fra båten til land. Mesteparten var byttehandel. Skinn var mest ettertraktet. De ble sendt sørover til Trondheim og Bergen og så videre til kontinentet. Det var tørrfisk som holdt seg best. Den ble sendt sørover. De var også interessert i tørket reinkjøtt. Det var også mye handel med brennevin i den tiden. Folk var helt forsumpet. Selv i kirkedøra ble det solgt brennevin. Både prest og klokker var involvert i brennevins-salget. Det er flere som har skrevet om dette. Slik var det også i dette området.

Den gang var det slik at da du ble døpt i kirka og ble norsk statsborger, måtte du skifte navn til et mer norsk navn. Dermed ble det i ettertid vanskelig å finne ut hvilken slekt du tilhørte. F.eks. er det bare norske navn i Herjangen i dag. Og så var det selvfølgelig slik at du måtte ha en god dram før du ble døpt. Dette var jo dåp av voksne folk. I oversikten fra 1742-45 var det bare samiske folk som bodde i Ofoten. Samme person kunne sende rein til Sverige på vinterbeite og samtidig være skipper på en båt. Når de kom tilbake med rein, fikk de fisk i bytte. Jeg har ikke gitt ut dette materialet, men mange er klar over dette arbeidet. Mange jeg har snakket med vil ikke innrømme at de er av samisk slekt. 

Du har mye materiale på bordet foran deg.

Her er innsamlingen av samiske flyttveier. Einar viser fram en stor bunke papirer og leser overskriften: 

«En innsamling av samiske flyttveier. En oversikt over samiske flyttveier fra vinterbeitene i Sverige til sommerbeite på norsk side av grensen». Og så leser han videre: «Flyttingen til havlandet begynte alltid i april måned, da det var mulig å passere islagte vann og elver slik at reinene var fremme på sommerbeitene før kalvingen begynte. Her beskrives flyttveiene fra svenskegrensen og sommerboplassene på norsk side fra nordsiden av Lavangsfjorden og sør til Ofoten. … I dette området var det tre hovedveier til områdene på norsk side. … Gjennom århundrer var disse beiteområdene vekslet flere ganger, alt etter om noen falt fra og nyere generasjoner kom til. 

Og så har du offerplasser: «Inne på Stormyrbotn er det to store steiner. Dette er offerplasser fra gammel tid. Det samiske navnet på disse steinene er «Sieidegiergie». Fra denne plassen er det utsikt til Rivtinden- «Bassevarri». Navnet betyr «hellig fjell». Denne plassen var særdeles viktig for samene i gamle dager og plassen er beskrevet i flere bøker hvor samene hadde sine ritualer». 

Om fastboende samer leser Einar: 

«Det var vanlig gjennom tidene at en del av reindriftsamene ble igjen i Norge og livnærte seg av blant annet fiske, jordbruk i tillegg til egen rein. Det fastboende folket som bodde fortrinnsvis ved sjøen hadde god kontakt med kystsamene som benyttet disse områdene på sommerstid. En del av de fastboende hadde også rein til trekkdyr og slakt. Kjørerein var på gården hele vinteren og ble benyttet til kjøring av ved og hentinga av høy som var lagret i utmarksslåttene. Etter avtale med reindriftsamene ble deres rein tatt med til vinterbeitene i Sverige og kom da tilbake etter avtale året etter. Denne bruksformen varte til langt inn på 1900-tallet. Det ble da vedtatt i norsk lov at det var forbudt for fastboende å eie rein. Enten måtte de drive bare med rein eller husdyr. De alle fleste valgte da å bare drive med husdyr». 

Så kommer det nye flytteveier. Jeg har mye her. Dette er mest kladd. 

Man må også tenke at de som eier jord nærmest sjøen og de beste områdene, er de som flyttet først inn og søkte danskekongen om skjøte. Vi lå under Danmark da. Og de som kom sist, måtte ta det som var ledig og det kunne bli i Vassdalen og på Kvernmo. De som lå i utkantstrøk. 

Du har også snakket om læstadianske samlinger før i tiden.

Offerplassene på norsk side er ikke undersøkt. Den siste læstadianske samlingen på to språk, norsk og samisk, var i 1946. Jeg var 8 år den gang og var med min mor på samling. Predikantene prediket på låven på Nordgård i Vassdalen. Det var mye folk som hadde møtte opp. Menigheten satt på bakken overfor låvebrua. Når menigheten kom i ekstase, holdt de om hverandre og bad om forlatelse på samisk og norsk. Denne samlingen varte over to dager. Folk som kom langveis fra, ble innkvartert til dagen etter i uthus, låver og løer. I tiden etter krigen var det ennå en del som kunne samisk. Det samiske språket falt etter hvert helt bort. I dag er det få som kan morsmålet. Læstadianske samlinger har i ettertid bare blitt forrettet på norsk eller svensk.

Jeg var på samlingen og så på dette. Før rodde de over Torneträsk og gikk videre til Vassdalen og holdt samling der. Så gikk de videre til neste plass. En del av menigheten fulgte dem helt til Ristagaslahpa. Det er en haller med et tak over. Jeg bruker å fiske der. Det er oppe i bakken med Reavrrejávri. Jeg skal dit i sommer. Det er en spesiell plass. Fin stor ørret. Den beste tiden er når alle er begynt på ferie for da er folk på veien og ikke på fiskeplassen. Jeg så bjørnespor der oppe. Det var ferske spor jeg så. Siste gang var forleden år. Det er blåbær og multebær der.  

Har du vært med i noen samiske organisasjoner her i området?

Vi hadde flere sameforeninger, men de er falt bort. De hadde et duodji-hus de holdt til i, men de fikk ingen støtte så det er falt sammen. Jeg har vært med i duodji-foreninga. Jeg har fått en øyenskade, og det fine støvet kan jeg ikke få i øynene. Så jeg måtte slutte med duodji. Men min sønn er flink. Han har laget koppen av mansur -bjørk. Den kvelles ikke. Det er slik en kopp skal lages. 

Nå er jeg bare med i samemanntallet. Det er det eneste jeg er med i nå.

Du begynte å fortelle om hvordan opprettelsen av Sametinget har hjulpet deg i ditt engasjement?

Da Sametinget ble opprettet, ble det samiske folket godkjent som samer. Nå er det mulig å lære samisk for de som er interessert, men jeg tror det tar lang tid. Jeg var der da kongen åpnet Sametinget. Jeg så det på avstand. At kongen var der og velsignet dette, er den største som kunne skje. Sametinget har ikke vetorett, det er Stortinget som bestemmer. Stortinget har bestemt at det skal forskes på at ungene ble sendt bort på skoler og tvinges til å lære norsk. Men der mistet de ikke navnet sitt, som de gjorde her. Det er mange flere samer som bor ved kysten helt til Trondheim og som ble oppført som norske statsborgere. De skiftet navn og det er umulig å spore tilbake identiteten. Jeg har mange papirer på det. Norge og Sverige var et land. Grensen mellom landene ble satt opp. 

Da vi satt og drakk kaffe, sa han Heika til meg: «Alt har sin tid, alt som skjer under himmelen». Han hadde ikke så lang tid igjen og jeg var ung. Han sa det på samisk. Jeg skulle skrive opp de navnene. Han mente at jeg skulle notere opp alle samiske navn for det kom ei tid etterpå.

Det deles ut Heikapris der det står: «Alt har sin tid. Alt som skjer under himmelen». Jeg fikk den prisen for 6-7 år siden. Der står det: «Einar Nylund Nilsen for sin innsats for å fremme samisk kultur og viten i Ofoten og Sør-Troms». Det er flere som har fått dette diplomet, men det er ikke alle som vet at det er etter han i Maridalen.