Foto: Privat

Oddveig Nymo Dalbakk

15. November 2017 på Várdobáiki samiske senter. 

Når våknet ditt engasjement i det samiske samfunnet?

Det er vanskelig å si for jeg er voks opp i en heim der mine foreldre snakket samisk seg imellom. Min bestemor snakket bare samisk. Jeg vet dermed ikke hvor det hele startet. Det har vært med meg hele tiden at jeg er same. Det blir riktig å si at det startet med det. Også vokste jeg opp med onkler som studerte samisk språk. 

Hva har engasjert deg?

Jeg har ikke selv vært aktiv idrettsutøver, men har vært engasjert så lenge jeg kan huske. Jeg hadde en bror, og senere mann og barn som drev med idrett. Jeg var til stede på stiftelsesmøtet for Fjell skilag.  I Fjell skilag har jeg hatt verv som styremedlem og som leder. I den norske idretten har jeg sittet i skikretsens langrennskomité i noen år. Så var det naturlig å bli med i SVL, Sámiid Valáštallan Lihttu, gjennom Fjell skilag. Har også vært med å arrangere samemesterskap på ski. 

Det er fint å se at barn og unge er engasjerte og er aktive. Spesielt ser vi innen den samiske idretten at de reiser til «Arctic winter games» og møter andre urfolks ungdom og bygger broer. Jeg er ikke så opptatt av hvem som gjør det best i konkurransen, men det viktigste er å bygge broer og at urfolksungdom møtes. 

Jeg har vært engasjert i duodji, husflid. Det er noe som har opptatt meg hele tiden. Min far drev med fangst. Han solgte reveskinn og ryper. Jeg husker reveskinns-hua han hadde sydd til søstera mi. Og jeg husker at han sydde tøfler av kjeskinn. Jeg var ikke gammel før jeg begynte å sy mine egne klær. Så ble kofta tatt i bruk og jeg sydde min første kofte på 70-tallet. Fra da av har det vært helt naturlig å bruke kofte. Jeg har funnet gamle kommager heime. Jeg har vært opptatt av de gamle tingene. Det var ikke bare for å ta vare på dem, men jeg har ønsket å gjenskape brukstingene og ta de i bruk.

Var du med å starte duodji-laget her i området?

Jeg var med første gang vi startet duodji-laget. Vi var ca. 10 stykker som ble medlemmer. I begynnelsen var jeg med i styret i Stuornjárgga Sámi Duodji. Foreningen ble så liggende på is ei stund før vi tok den opp igjen. Jeg har vært med hele veien fra vi startet for 30 år siden til i dag.  Det er ei positiv utvikling. 

Var det noen nasjonale hendelser som var med på å få deg engasjert i det samiske?

Jeg har vokst opp i en samisk familie, der jeg hørte det samiske språket i bruk hver dag, så det å være same var ikke noe spesielt. Og da kofta igjen ble tatt i bruk av noen sambygdinger var det en selvfølge å skaffe seg kofte. Gjennom koftesømkurs arrangert av noen ildsjeler sydde jeg min første kofte, og tok den i bruk. Vi opplevde stadig tilrop når man gikk med kofta, og det var med på ytterligere å styrke min samiske identitet. Jeg tok på meg kofta og var veldig stolt. I dag kjenner jeg også stolthet når jeg ikler meg i kofta. Jeg går med hevet hode. Det er min måte å vise hvem jeg er.  Jeg er same.

Blir språk viktig i denne forbindelsen?

Språket er en viktig del av den samiske identiteten. Da kofta ble tatt i bruk, ble det også fokus på det samiske språket, og vi fikk undervisning i samisk i skolen.  Da mine foreldre ble gamle hadde de vanskelig med å høre og forstå hvis man snakket norsk på telefon. Men hvis man brukte samisk så forsto de. Det var hjertespråket deres.  Det er viktig for den samiske befolkningen å bruke sitt språk når de skal uttrykke seg. Det burde vært en selvfølge i Skånland kommune at du får bruke ditt eget språk. Spesielt når det gjelder følelser og hvordan man har det. Du må få fram det du ønsker, og det kan gjøres gjennom det språket du er mest fortrolig med. 

Du nevnte at Stuornjárgga Sámi Duodji har betydning på forskjellige områder, hva tenkte du på?

Stuornjárgga Sámi Duodji (SSD) har betydning for bl.a. å ta vare på duodjikulturen. Duodji er en viktig del av den samiske kulturen fordi det handler om daglige bruksting. Etter hvert som verden går fremover ser vi at duodji også blir brukt i kunsten.  Overleveringen mellom generasjonene skjer ikke slik de gjorde før fordi barna flytter hjemmefra for å få utdannelse og gå på skole i dag. Du får ikke den naturlige overføringen. For at vi skal kunne utvikle duodji som næring, er vi nødt til å få unge til å interessere seg for duodji, de må få kunnskap om tradisjonene og teknikkene. 

SSD har mange unge medlemmer, og har aktiviteter for barn. Vi ønsker å få dem interessert i duodji og lære dem opp slik at de skal føle mestring. Jeg sitter i styret i landsorganisasjon for Sámi Duodji. Der ser jeg behov for å ta vare på duodji både som kulturuttrykk og som næring.  Det er viktig å få de unge med slik at duodjikunnskapen overføres videre til neste generasjon. 

Etableringen av Sametinget, har det hatt betydning for ditt engasjement?

Du føler at det er noen som er talspersoner for det samiske og kan føre kampen. Ikke minst for å øke forståelsen for det samiske i Norge og ute i verden. Sametinget har vært med på å synliggjøre det samiske, og kunnskapen om oss har økt ute samfunnet.  De «brøyter» liksom vei for oss som samer og som urfolk.  Da finansministeren kledde seg i indianerdrakt for å ha det artig, følte jeg meg såret. Jeg identifiserer meg med andre urfolk, og ble glad da sametings -presidenten reagerte på dette. Hvis det skjer noe negativt, blir du konfrontert med dette og de sier: «Ja, du ser de samene». Uansett er det forventet i det ikke-samiske miljøet at jeg, som same, skal kunne svare for det andre samer gjør.  Sametinget blir på en måte vår talsperson. 

Var du med på oppstarten av den samiske barnehagen i området her?

Vi startet den opp i 1986. Jeg ønsket å gi mine barn et tilbud som hadde rot i kulturen vår. Jeg ønsket at mine barn skulle kunne være i en samisk barnehage, derfor engasjerte jeg meg og var med å starte Sáráhká Sámemának, sammen med 3 andre mødre. Vi jobbet fint i lag og dreiv hverandre framover. Det var ei god, men tøff tid. Det var mye motstand mot at vi skulle starte en samisk barnehage, også i den samiske befolkningen i området. Ære være våre menn som sto støtt med oss i denne tida. Det ble også skrevet negative avisinnlegg. I dag er jeg veldig glad for at jeg var med. Jeg ville ikke vært det foruten. Vi har akkurat gitt ut ei bok om oppstarten av barnehagen. Underveis kom Plantarhaug Vel med og jobbet sammen med oss. Det var tøft å både drifte bygget, bygge opp en barnehage og drifte barnehagen. Da vi ikke hadde egne unger lengre i barnehagen, dro vi inn årene og Várdobáiki samisk senter overtok driften. 

Det er barnehagen, idrett og duodji som jeg har engasjert meg mye i. 

Jeg vet om enda et engasjement du har. Den samiske sanggruppa Várdobiegga.

Ja, det hadde jeg glemt av. Det er et språktiltak. Jeg får utviklet språket for vi synger fortrinnsvis på samisk. Vi har hatt en del utveksling mot Russland og møter urfolk i Russland, og ikke minst samer i Russland.

Jeg synes det er artig å være med. Jeg kan jo egentlig ikke synge, men lærer vel litt underveis. Og så opplever jeg det som kjempetrivelig å dra på sangøvelse, og ikke minst turene vi får være med på der vi møter andre urfolk.  Koret er som en ukentlig vitamininnsprøytning. Og så er jeg er stolt av at Várdobiegga har stått på scenen i kulturhuset i Harstad. 

Er det noe mer du kan fortelle?

Jeg er en person som liker å ta et tak og være med å arbeide. Jeg er ikke den som liker å stå fram og synes. Jeg er arbeidsmauren. Jeg liker å se at det «gror» rundt meg, og det tenker jeg å fortsette med.

Jeg kjenner at det er godt å komme hit til Várdobáiki, kroppen kjenner seg vel her. Sånn er det når jeg kommer til samiske institusjoner og samiske miljøer. Ingen trenger å si noe til meg for jeg kjenner at jeg er en del av det samiske.

Jeg har også vært med i arbeidet med det samiske friluftsmuseet på Gállogiedde. Jeg var ikke med for å få det i gang, men da det var etablert, ble jeg med. Jeg er med og arbeider på arrangementer som er der oppe, og er glad for at vi har det samiske friluftsmuseet Gállogiedde.