Foto: Sverre Idar Lakså, Bladet Vesterålen

Johan Borgos

11. november 2017 hos Johan Borgos i Sortland

Jeg bor i Sortland, men jeg er født i Øksnes, på Skogsøya i 1939. 

Fortell om tiden da du begynte å engasjere deg i det samiske.

Da jeg var butikkbetjent i Balsfjorden, møtte jeg samer for første gang. Altså det var da jeg ble klar over at det var samer. Etter 25 år som lærer begynte jeg på utdannelse i historie. Det var da jeg oppdaget at jeg var oppvokst blant samer. Jeg skrev en artikkel i 1982, da jeg hadde tatt grunnfag i historie, om samene i Øksnes. Den ble trykket i historielags-tidsskriftet «Leddiken» som ble utgitt i Øksnes. En konfirmantskamerat fra Kavåsen i Øksnes tok kontakt og fortalte at han hadde noen stedsnavn i Romsetfjorden som ikke var skrevet inn på kartet. Dette var et dobbelt sjokk for meg. For det første at det var så klare samiske kulturtrekk i min heimkommune og for det andre at stedsnavnene hadde overlevd uten å stå på noen kart. Det betydde at det var en muntlig tradisjon. Så kan vi jo spekulere på hvorfor de ikke ble notert på kartet. Den gang var jeg i gang med historie mellomfag før jeg tok hovedfaget. Jeg valgte å se nærmere på heimkommunen min Øksnes i tidsrommet fra 1700 til 1820. Jeg bestemte meg for å skrive om folkene på personnivå for da får man de rette fjesene. Det ble ikke folketelling og oversiktsstatistikker. 

Jeg har ei oldemor fra Øksnes, men ho er ikke av samisk slekt, men vi fant en bunke med blad som het: «Samenes venn» på loftet til oldemora mi fra Helgeland. Det er uinteressant for meg å vite om jeg har en samisk forfader, jeg er historiker. Som historiker har jeg valgt å grave og grave hele tiden. Det viktigste er at det jeg hevder er skikkelig dokumentert på forhånd. Hvis du kommer med noe tull, så blir det brukt mot deg og mot samene også. 

Leder på Sámi Instituhtta (Nordisk samisk institutt) foreslo at jeg skulle søke NAVF-midler for å gå videre på den samiske historien i Vesterålen. Dette heftet finner du overalt i Norden. Der fikk vi inn det samiske navnet på Vesterålen. Qvigstad hadde registrert det. Så arbeidet jeg videre med bygdebøkene, men ga ut enda et hefte i samarbeid med Vesterålens Kulturutvalg. Man blir aldri ferdig med dette, det er stadig nye ting som dukker opp. Da billedkunster Helle Storvik oppdaget at ho er av samisk slekt, dannet ho et kunstprosjekt med Mari Boine, Rune Johansen og Åslaug Krokann Berg. Da de møttes var de to samer og to nordmenn, og da de var ferdige var de alle samer. Helle stilte spørsmålet «Er vi der ennå?». Det er ikke nok å se i ei folketelling at bestefaren din var same og det er heller ikke nok å ta på seg kofta. Det må være noe innenfra også. Rune Johansen fant et bilde av besteforeldrene sine. Der hadde noen skrapet vekk skoene på bildet. De hadde kommaga på føttene. Bildet henger i stort format i kulturhuset i Bodø. Det er blitt et symbol. Det var gjennom bildet av sine besteforeldre at Rune Johansen fant ut at han var same.

Startet ditt engasjement om det samiske da du begynte å studere historie?

Det samiske startet som en del av historiestudiet. Jeg forsket på Øksnes og der var det samiske en del. Det samiske og kvinnehistoria ble mine to spesialfelter. Jeg har forsket mest på undergruppene i samfunnet. Alle historikere ønsker å finne en hvit flekk på kartet som ingen andre historikere har gjort noe med, så det er en egoistisk tanke bak dette. Jeg har fått hatt dette alene, jeg trodde det skulle komme flere å forske på dette feltet. 

Var det noe som skjedde på 1980-tallet som påvirket deg?

Alta-konflikten satt i minnet mitt. Det var ei oppvåkningstid for samene, men også for meg. Man snakker om paradigmer, at man ser på kildestoffet fra ulike ideer. For meg var det ansporing til å se på kildene med nytt blikk og kanskje finne en ny måte å behandle kildene på. Jeg begynte tidlig, allerede i -85 med databehandling. Da har du mulighet til å arkivere en enorm mengde data for analyse. Jeg får ofte besøk av folk i nærområdet som stiller spørsmål om jeg kan finne ut om deres slekt er samisk. 

Jeg er med i Hålogalandsveiprosjektet og derigjennom kan det være lett å finne samiske slekter. Jeg har på denne måten funnet slekt 11 generasjoner tilbake. Fra Sørvikmark er det forbindelse til Jukkasjärvi. Gjennom teknologien ser vi at dette er et stort samfunn som henger i hop fra begge siden av grensa. Jeg begynte å se på tiden da grensa ble trukket mellom Norge og Sverige (1751). Da var det mange familier som fikk delt sitt beiteområde i to, vinter-byen på ei side og sommerbeite på den andre siden. 

Møysalen nasjonalpark skrev ingenting om det samiske. Jeg påpekte for dem at de var helt omgitt av samiske bosetningsområder. Ingenting skjedde før de fikk ny formann i styret for nasjonalparken. Og så fikk de ny forvalter som kom utenfra og ikke hadde noen negative holdninger til det samiske. Hvis de skal si noe fornuftig fra nasjonalparken, så må de begynne med å si at nasjonalparken er et samisk kulturlandskap. Det er mange stier i Møysalmassivet. Ingen stier gikk til toppen av Møysalen. Å gå til toppen er noe nytt. Stiene gikk mellom de samiske bosetningene. Han som har rekorden i guiding på Møysalen har guidet 219 ganger. Jeg har spurt om han kan sette i gang et prosjekt med å kartlegge ferdselsveiene på Møysalen. Man må sørge for at andre tar fatt i arbeidet. 

Nå er jeg med i avisdebatt om reindriften på Hinnøya som blir påstått å være bare 70-80 år. Jeg har blåst tilbake med at den er 400 år gammel. De som har hatt tamreindrift her har hele tiden sørget for å ha et samarbeid med de fastboende. I 1865 og 1875 kan du se at det er familier som har aktarein, de har forpaktet 5 eller 10 rein for reineierne. Hvis reineierne mister en del av flokken, så vet de hvor de skal hente påfyll. Det var et vanlig system her i Vesterålen. 

Jeg har sørget for at det samiske er kommet på plass i kulturminneplanen i Øksnes. De mange samiske boplasser rundt Tjeldsund kan dokumenteres. De danner et mønster. Du har tre samiske kjerneområder, det markesamiske i Sørvikmarka, det markesamiske og sjøsamiske i Gullesfjorden og Eidsfjorden i Vesterålen. Slik er mønsteret på fastlandet også. Lofoten har ikke begynt dette arbeidet. 

Hvordan er arbeidet mottatt av folket i området?

Det viktigste arbeidet jeg har gjort er de 14 bygdebøkene jeg har skrevet for Øksnes, Andøya og Sortland. Det står om samer i samtlige av bindene. Poenget er at de omtales som normalbefolkning i kildene. Selv om assimileringa har skjedd på 1800-tallet, så lever bevisstheten om det samiske. Det er to sorter etnisitet. Den ene er den offentlige som er synlig; drakt og språk osv. Den andre er den private etnisiteten, nemlig at det er en forbindelse bak i tiden. Det er den som er viktig å få fram. Når jeg holder foredrag på Kulturfabrikken på Sortland om samisk historie da trekker jeg fullt hus og det er ikke bare samer som er tilstede. Nå har Sortland kommune brutt en ny lydmur og fått samisk parallellnavn.

På 80 og 90-tallet sto det fram en del samiske kunstnere og foregangsmenn som ga det samiske status. Dermed var det ikke truende lengre. Motstand mot samer som gruppe, det er det som er rasisme. Det kom fra kirka og stat. Det var det offentlige Norge som sa at nordmenn er nummer en og samene er der nede. Det er sagt såpass mange unnskyldninger fra det offentlig Norge at det er helt greit. Arbeidet med å bearbeide folks holdninger er ennå ikke ferdig. Det ser vi i avisinnleggene som dukker opp og kommentarspaltene på internett. Det er bare en ting å gjøre, det er å møte dem på det saklige nivået og se hva de svarer da. Jeg har stadig vekk avisdiskusjoner. Det som er min fordel er at jeg ikke står i samemanntallet, jeg er ikke same, jeg er nordmann. 

Er det noen høydepunkter eller milepæler i dette arbeidet?

Milepælene er først og fremst når jeg får publisert noe. Jeg har publikasjoner fra 33 år tilbake. Så har vi bygdebøkene som er utkommet fra 1989-2012. For de som er litt interessert i å se litt mer på sin bakgrunn og kultur, kan finne noe i det jeg har spadd opp. Den største belønningen jeg kunne få, fikk jeg. Jeg fikk kongens fortjenestemedalje. Den største buketten kom fra ei dame som undertegnet seg med Aili Keskitalo. Det var jeg veldig glad for og jeg gjemte på kortene. Ho var sametingspresident. Buketten kom fra Sametinget.

Hadde opprettelsen av Sametinget betydning for ditt arbeid?

Det var i 1989 og det var da jeg ga ut den første bygdeboka. Sametinget har hele tiden vært medspiller og det har vært godt å vite at man har dette systemet. Det gjaldt også kulturminner som fangstanlegg og reindriftsgjerder. Da var det folk fra Sametinget som kom for å registrere kulturminnene. 

Jeg kom inn i Nordland fylkesting i perioden 1990-93. Der satt jeg i Samisk nemnd som arrangerte samekonferanser hvert år. Jeg har aldri vært til stede i bygningen i Karasjok. Jeg er bare en forsker som har sørget for dokumentasjon. Samisk kultur overlater jeg til samene selv.

Men du åpner jo for kulturen.

Det er det jeg håper. Det er litt idealisme bak mitt engasjement. Og selvfølgelig har mitt politiske ståsted betydning. Jeg kunne ha valgt i 1987 da jeg tok hovedfag å knytte meg til universitet i Tromsø, men det er Sámi Instituhtta som trykket den og da var jeg fanget i systemet. Det å ha et stort kontaktnett innen det samiske er viktig. 

Det jeg gjerne skulle visst mer om er den store gruppen med mennesker som nå har akseptert det samiske for første gang på to-tre- fire generasjoner her i Vesterålen, hvilken etnisitet er det de utvikler, hvilken samisk kultur er det de får. Det blir ikke den samme kulturen som du finner i Karasjok og Kautokeino. Det blir en annen type kultur fordi de har en referanse-ramme som er totalt forskjellig, og det har vært et brudd, et stort brudd. Språket er totalt borte, der er noen historier som sitter igjen og så er det en bevissthet om at det er ett eller annet der. Det blir en annen type etnisitet. Den er først og fremst basert på slekt, det er klart. Og så er spørsmålet hva det har utviklet seg til. Tør de lære mer om den slekta og ikke bare se på personene, men også se på rammene folket levde under før. Det blir en ny kultur. Det er kanskje en modernitet i den. Det er et interessant forskningsprosjekt.

Er du fornøyd med alt du har satt i gang?

Fornøyd skal man aldri være, men det gjør godt å ha satt i gang mye. Det er godt å se at kunstnerne er synlig i det samiske samfunnet i dag. Hva har ikke Mari Boine betydd for synliggjøring av samisk kunst. Det er et tidsskrift som heter «Kunst pluss» og er utgitt av Norske kunstforeninger. Der har de merket seg «Er vi her ennå?». Man må benytte muligheten når man har en kanal for å få budskapet fram.

Holder du foredrag over dine funn?

Jeg har forsøkt å lage en oversikt over alle foredragene jeg har holdt og hvor jeg har vært, men jeg har mistet oversikten. Jeg har bare notert meg høydepunktene og hvor det var interessant å være. Men det artige med foredrag, er det som skjer etter foredraget. Da møter du mennesker som tar kontakt, du får nye impulser. Det er en plass jeg ønsker å holde foredrag, men jeg har ikke fått invitasjon derfra ennå, men jeg sender hele tiden signaler om at jeg vil til Gullesfjorden. Det er bare noen kilometer herfra. Jeg mener at hvis de tar til seg det samiske – ei voldsom gammel samisk historie – så har de et turismeprodukt som kan gi inntekter. Det er et sånt vilt forslag jeg har. Jeg er kommet fram til Tjeldsundet og jeg har materialet og vet at hvis jeg får tid og penger til å gå på landsiden (fastlandet), så kan man knytte trådene helt til Jukkasjärvi, Enontekiö og Hetta-området. 

Men noen doktorgrad blir det aldri på meg. I dag bør man legge fram helt nye teser for å kvalifisere til doktorgrad. Så andre får ta den. De kan gjerne få databasen min. Den kommer jeg til å deponere til Samisk arkiv i Kautokeino. Så får de bruke den til hva de vil. Og da er ringen sluttet for det er klart at Samisk arkiv er fortsettelsen på Sámi Instituhtta.