Foto: Privat

Laila Inga

13. oktober 2017 hos Laila Inga på Maurnes ved Sortland.

Fortell om tiden da du begynte å engasjere deg i samisk kultur.

Da jeg gikk i 4.klasse på skolen, flyttet elevene fra den lille trygge skolen i Vatnjavárri, Boltåsen, til sentralskolen på Evenskjer. Vi var da 10 samer i en klasse med 27 elever. Fra første dag visste alle dáža’ene fra Evenskjer hvem som var samer. Det var vi som kom fra markebygda. Det var ikke daglig mobbing og plaging, men det kom i små drypp. Jeg var ganske skoleflink og helt rå på å skrive. Jeg hadde skrevet en stil. Den ble lest opp. Etterpå sa de norske guttene i klassen at stilen ble lest opp fordi læreren syntes synd i meg da jeg var lapp. Hver gang jeg fikk god karakter, så ble det sagt at det var fordi jeg var finn/lapp. Hvis jeg fikk dårlig karakter, så var det også fordi jeg var lapp. Elevene rettet også bøkene til hverandre. Når jeg fikk mi bok tilbake, så sto det ofte stygge kommentarer fra andre som tullhau og finnfetta osv. Lærerne reagerte aldri på dette. Da kjente jeg at jeg måtte heve meg over dette. Hjemme sa de at jeg ikke måtte bry meg. Du er like mye verd, sa de. Jeg er av de sterke. Jeg ville kjempe for å være stolt av den jeg er. Mine foreldre lærte meg samisk språk, og de skjemtes aldri. De snakket samisk hvor som helst – åpenlyst. Det var mange på skolen som ikke ville være same etter plagingen på skolen. Så gikk årene. Da jeg ble tenåring, begynte det å bli et engasjement i markebygda. Samtidig var det en gryende oppblomstring i hele Sápmi. Man begynte å bli mer bevisst på det å være same. Det ble startet ei sameforening i bygda mi. Jeg fikk venner som var noen år eldre enn meg og som var veldig politisk engasjert. Da jeg var 16 år, sydde jeg mi første kofte. Så meldte jeg meg inn i «linna ja biras Sámi Searvi». 

Var det noen saker som var viktige for deg på den tiden?

Det først jeg husker fra den tiden, var saken med veiskiltene. Vi kjempet fra 1976-78 for å få samiske veiskilt i bygda. Det skulle synliggjøres at bygda var samisk. Vi skrev brev til all slags myndigheter. Jeg tror vi skrev til Stortinget og Regjeringen også. 

Og så var det mye kursaktivitet. Vi ønsket å lære mest mulig. Disse tre som skrev boka «Kofteskikk i Ofoten og Sør-Troms», var foregangskvinner (Ardis Ronte Eriksen, Elrun Eriksen og Torbjørg Inga, red.anm.) for oss. Vi ville ha kofte, silkesjal og lære å lage belter. Vi hadde kurs i garving av skinn der vi lærte å sy kommager etterpå. Det var kø på kursene. Jeg husker ikke at vi jobbet med språk, i alle fall gjorde ikke jeg det. Men jeg var engasjert i arbeid med barn. Jeg var leder i barne- og ungdomsutvalget. Der hadde vi aktiviteter på lørdagene på forskjellige skoler i marka. Det var duodji-kvelder for unger og ungdommer. Jeg ville at de skulle lære. Jeg var så heldig å ha Torbjørg Inga i familien. Hun hadde utdannelse fra «Samernas utbildningscentrum» i Jokkmokk. Hun lærte meg band-veving, frynsing og å sy skinn-søm. Jeg tar ting fort og delte det jeg hadde lært med andre. Det var frivillig dugnadsinnsats for å få flere med på slutten av 70-tallet. Det skjedde mye på få år. Vi var 10-15 medlemmer, men plutselig hadde sameforeningen over 100 medlemmer i den lille bygda vår.

Høsten 1980, i den tiden da Mathis Hætta var i Grand Prix og vant den norske finalen og da engasjementet for Alta-Kautokeino-utbyggingen var i gang, fant vi ut at vi skulle ha ei kulturuke i Skånland. Det var et fantastisk engasjement. De som var berømt i sameverden kom. Vi hadde konserter og utstillinger i bygdene. Det kom fullt av folk. Gamle kjerringer som du aldri så utafor husdøra, kom og var med. Jeg tenker mange ganger at jeg er så glad for at jeg fikk være med i dette nybrotts-arbeidet. I dag har de samiske ungdommene rett til språkundervisning. Jeg kjenner stoltheten over at jeg har vært med på å legge grunnlaget både for samisk-undervisningen og samisk barnehage i Skånland. 

Hadde etableringen av Sametinget betydning for deg?

Jeg bodde i Tromsø i 83-85 da byen var en smeltedigel av samiske folk fra alle kanter. Det var et kjempestort samisk studentmiljø. Der var jeg politisk engasjert. Etter 1,5 år flyttet jeg til Oslo og ble der i 13 år. Jeg forstår innvandrere som vil bo i samme bydel. De første jeg fikk kontakt med var slektninger og andre samer. Man trekkes til slike miljøer. På Scotsman møttes samene i helgene. I Oslo Sámi Searvi var det et knallhardt politisk miljø der målet var etablering av Sametinget. Det var interessant å lytte til de politiske aktive. Noen av dem er politikere den dag i dag. 

Du har arbeidet mye med barn. Har det samiske hatt betydning for deg i møte med barn?

Jeg jobbet i barnehage i Oslo. I begynnelsen var det ingen samiske barn i barnehagen, men de kom etter hvert. Jeg sto fram med en gang og fortalte at jeg var same. Det var i den tiden da Sametinget ble etablert – i 1989, og det var mye i media om samer. Folk var veldig nysgjerrige. På noen personalmøter i barnehagen kurset jeg de ansatte i samisk kultur. Det var etter deres ønske, for de visste ingenting om samer. Det var veldig deilig å kunne fortelle «facts» om oss. Jeg hadde samisk som tema for ungene i barnehagen på flere avdelinger. Dette ble godt mottatt av foreldrene. De syntes det var eksotisk. Vi hadde samisk måned hvert år i barnehagen, der vi både tegnet, malte og besøkte den samiske utstillinga på Folkemuseet.  Vi hadde samisk mat og faktisk hadde vi også Stinnerbom til å underholde ungene i barnehagen med tromme, sang og joik. 

De siste årene i Oslo kjente jeg en dragning i meg mot nord. Jeg innså at feriene ikke gikk sørover, men mot nord. Hvis jeg hadde mulighet for å ta fri noen dager, da kjøpte jeg flybillett og dro heim. Jeg begynte å signalisere på jobben at jeg kom til å flytte etter hvert.

Sommeren 1998 tok Ardis Ronte Eriksen kontakt med meg og sa at fra høsten ville det bli ledig stilling som styrer i den samiske barnehagen på Plantarhaugen, Sáráhkká Sámemanak. Hun ville jeg skulle søke. Jeg bestemte meg for å slenge inn en søknad for så å se hva som skjer. Mens jeg var i Sandmarka, ringte Ardis og ba meg dra til Oslo og pakke, for jeg hadde fått stillingen som leder av barnehagen. Jeg var veldig usikker på hva jeg skulle gjøre, men så dro jeg nordover og var styrer i barnehagen i 5 år før jeg flyttet til Vesterålen. For et engasjement det var i barnehagen. Jeg stortrivdes. Det er nesten med sorg at jeg forlot barnehagen, men jeg hadde møtt min kjærlighet, han Arild.  

Da du kom hjem, tok du opp arbeidet med sameforeningen, politikk eller duodji?

Det ble lite tid til den typen arbeid fordi barnehagen tok tid. Jeg meldte meg inn i foreningen igjen og jeg holdt en del kurs i duodji, frynsing av silkesjal. Jeg satt i styret i Iinna ja Biras Sámi Searvi som kasserer noen år. Fremdeles arbeidet vi med å få opp samiske veiskilt. Det har vært som en rød tråd i 40 år. Skiltene er nå i 2017 ennå ikke kommet opp. I disse årene var jeg på 2-3 landsmøter for NSR. Det var et stort engasjement for samisk selvbestemmelse og rettigheter. Nå var det rettighetskamp og samiskundervisning som var viktige. 

I 1998, da jeg kom tilbake til bygda, var det artig å se hvem som kom med sine barn til den samiske barnehagen. Noe hadde skjedd! Familiene hadde snudd i sin oppfatning om samer mens jeg var borte. Det var til og med norske fra Breistrand-området som hadde unger i barnehagen på Plantarhaugen, og det var ikke fordi det var mangel på barnehageplasser. Det arbeidet som jeg hadde vært med på, hadde satt spor etter seg. Jeg fikk en aha-opplevelse da jeg møtte folk i kofte på butikken. Jeg tenkte: «Er det mulig, at det er du som går i kofta». Det var nesten ingen som skjulte sin identitet lengre. Om de ikke hadde de synlige symbolene som f.eks. kofte, så erklærte de at de var same. Det ville ikke ha skjedd 15-20 år tidligere. 

Var det viktig med samisk i barnehagen på denne tiden?

Det var en viktig grunn til at barnehagen ble opprettet. Det var en slitsom jobb for jeg måtte benevne ting på to språk. Slik holdt jeg på hele dagen, men ungene lærte fort. Samisk språk ble brukt i sammenheng med måltidene, påkledning, utelek og ute i naturen. Slik lærte ungene samiske ord og uttrykk. Noen unger med samiske foreldre snakket samisk hjemme, men de fleste unger snakket ikke samisk hjemme, selv om de skjønte det som ble sagt. De ville ikke snakke selv om de visste hva de samiske ordene betydde. Men ungene spurte og forklarte samiske ord for hverandre. 

Hadde medlemsmassen i organisasjonen endret seg i de 15 årene du var borte?

Ja, medlemsmassen var redusert. Det var en fast kjerne på 40- 50 stykker som betalte medlemsavgiften. Folk var litt «laid-back» fordi det meste var opprettet. Sametinget var etablert. Samisk undervisning kunne man få. Folk behøvde ikke å engasjere seg slik som da jeg var ung. Da var det kamp. Noen kjempet for språk og noen for støtteordninger i jordbruket. Nå var det meste på plass. Kanskje det var grunn til at engasjementet ikke var så stort som før. 

Men så kom kjærligheten.

Kjærligheten kom og alt endret seg. Vi, Arild og jeg, giftet oss i 2004. Min mann er reineier og kunne ikke flytte til markebygda, så jeg måtte flytte til han. Klart jeg savner marka og heimbygda, men det er bare 1 ½ times kjøring heim. Jeg flyttet til Vesterålen uten å ha jobb. Det var en stor omstilling å ikke ha en jobb og gå til. Det gikk bare en dag etter at jeg hadde tatt kontakt med kommunen før jeg ble tilbudt arbeid som lærer i barnehage. Så fikk vi en sønn og siden har jeg nesten ikke arbeidet i barnehagen. Jeg ble veldig fort engasjert i reindrifta, men du kan ikke kombinere reindrift med 100 prosent jobb. Så jeg startet egen bedrift i 2008.

Mannen min hadde i flere år drømt om å ha noe ved siden av reindriften. Noe han kunne vise fram med stolthet. Folk i området begynte å stikke oppom oss for å se på rein. De hadde behov for informasjon, de stilte spørsmål og ville gjerne sitte ned med en kopp kaffe. 

Og du opprettet din egen bedrift.

Vi var begynt å ta rein inn i gjerdet om vinteren for å hjelpe reinen gjennom den verste vinteren. Rein trenger 2-3 kg kraftfôr hver dag. Flokken blir tammere og roligere når de får fôr. Lykken var at jeg startet på et etableringskurs på Sortland for folk med bedrift i magen. Jeg har ikke klart meg uten det kurset. Vi bygde opp siidaen vi har i dag. Jeg søkte Innovasjon Norge og Sametinget og fikk etableringsstipend. Parkeringsplass og tre-lavvo ble laget og en reiselivsbedrift ble startet opp. De første og største kundene var skoleklasser og barnehager. Noen har lagt et besøk hit inn i sin årlige plan. Jeg er så glad for at de bruker oss. Det er viktig. Men jeg har problem med det i dag da jeg nesten ikke har ledig tid til dem. Når de ringer og har tid, så er jeg opptatt med turister. Oftest må jeg legge skoler inn i planen i april/mai fordi det er så mye turister på vinteren. På vinteren har vi den store flokken av rein hjemme. Det er den beste tiden å oppleve rein på. På sommeren har jeg bare noen reinsdyr for turistene. 

Engasjerte du deg i foreningsvirksomhet i Vesterålen?

Jeg var med å opprette «Vesterålen og Omegn Sameforening» i 2005. Det var ingen samlingsplass for samene her ute. Jeg hadde bodd her ei uke før jeg tok dette opp med min mann. Vi var 25 stykker på stiftelsesmøtet. Det var 10 fra reindriften og resten var folk fra området. Vi fikk mye presseoppslag. Vi satte ned et interimsstyre før møtet og laget vedtekter. Dette var jeg flink til og min mann var god på organisasjon. Siden da har vi vekslet på å være leder for foreninga, men det var andre også som tok dette ansvaret. Jeg merket da jeg ble selvstendig næringsdrivende i 2009, så ble det vanskeligere å kombinere engasjement i foreninga og arbeidet i egen bedrift. Jeg leide ut lavvoen til foreningen mens overskuddet gikk til foreningen. 

Jeg ser at Inga Sami Siida, bedriften min, har betydning i området. Folk ringer og spør. De lurer på et ord, språket, arkeologiske utgravinger eller kulturminner. Jeg ser at Inga Sami Siida er et samisk fyrtårn i Vesterålen. Vi har Johan Borgos som kan alt om historien her, men jeg kan svare på andre spørsmål. Jeg vil gi turistene svar på det de spør om. Jeg forteller om slakting og rovdyr og vil ikke gi et glansbilde av reindrifta. De norske turistene som kommer hit, har fått et negativt inntrykk og framstilling via media. Finnmark sliter med sine problemer. Hvis reindrifta har lave slaktevekter og at rein er mager og sulter i hjel i Finnmark, så tror folk det er likedan her. Det er viktig å forklare hvordan vi driver. Vi driver på en spesiell måte da vi driver reindrift på ei øy. Det er veldig viktig å formidle kulturen på rett måte og ikke bare tjene penger. Det er viktig kulturformidling det jeg gjør. 

Oppvåkningen av folket engasjerer meg. Å kunne få flest mulig folk fra dette området til å være stolte over sin identitet. En gang i tiden var det samer i alle fjordhullene her ute. Når skoleklasser besøker bedriften, er det ofte foreldre med i tillegg til lærerne. Mange foreldre virker litt utilpass i begynnelsen, men før de forlater siida’en, er det flere som kommer til meg med innrømmelser om at de er samer de også. Det er det lille spranget å tørre å si det. Noen unger har fått beskjed fra foreldrene om å fortelle at de er same de også. Noen forteller om sine aner fra Finnmark som gjør dem til samer, mens andre forteller at deres besteforeldre er samer herfra. Og mange unger gir seg til kjenne når de møter meg på butikken.