Roger Pedersen

Foto: Bente Østli Eilertsen

Roger Pedersen

19. juni 2017 i Bjerkvik. Intervju med Roger Pedersen.

Hva er bakgrunnen for ditt samiske engasjement?

Jeg er opprinnelig fra Spansdalen, men vi flyttet til Narvik og videre til Bjerkvik da faren min fikk arbeid der. Som barn brukte jeg å være mye hos bestefar og bestemor i Spansdalen. På begynnelsen av 50-tallet ble det ikke lov å lære samisk til ungene. Min bestemor ville at ungene skulle fortsette å lære samisk. Den kampen tapte ho. Det har nok irritert ho litt. Det var en sommer da jeg var ganske ung at min samiske oppvekkelse fremsto borti Spansdalen. Da den første kofta ble sydd, ble ho bestemor rasende. Det var vanlig at folk gikk rundt i dalen for å vise fram ting og tang. Nå gikk de og viste fram at de hadde sydd seg kofte. Ho bestemor sto i kjøkkenvinduet og så dette. Så mange år var gått og så mye var tapt. Dette vakte min nysgjerrighet. Hvordan kunne en så enkelt ting som ei kofte skape så mye frustrasjon og sinne hos bestemora mi, ho som egentlig var et fantastisk godt menneske. Jeg hadde aldri sett ho sint. Men akkurat da de gikk forbi i kofta og de ordene ho sa da ho ble irritert, var starten på mitt engasjement. Da begynte jeg å spørre og grave om de gamle tingene vi hadde i hus og uthus. Språket var dødd ut hos de unge, det var bare de gamle som pratet samisk. Bestefaren min og hans brødre snakket samisk når de ikke ville at jeg skulle vite hva de snakket om. Slik var det i mange hus og heim.  Jeg er født i 1965, og den episoden jeg hadde med min bestemor var på midten av 70-tallet. Jeg var den gang rundt 10 år og bodde i Bjerkvik. I Bjerkvik var det samiske en tabu-ting. Der var det få som gikk med kofter. Du hørte nesten ikke det samiske språket. Bestemora til min kone behersket samisk, men ho kommuniserte aldri på samisk. De brukte samisk når de dro på ferie til Sverige eller bort på besøk. De ville ikke lære språket til ungene. Pappa kunne bruke litt når vi satt rundt frokostbordet. Det var det vi hadde av input i Bjerkvik på midten av 70-tallet. 

På slutten av 70-tallet dreiv vi på med idrett. Vi skulle delta på Samemesterskapet i Kiruna. Det var det første offisielle stevnet der vi skulle tilkjennegi hvem vi var. Jeg likte å samle på gamle ting som var brukt i duodji. Jeg fikk alt det gamle som var i fjøs og i uthus av min bestemor. Ho sa at jeg skulle ta den gamle skitten, det er ingen andre som vil ha det. Jeg var eldste barnebarnet her nord. Hver helg og hele sommeren brukte jeg å hjelpe ho bestemor i fjøsen. Jeg syklet eller brukte moped for å komme dit. Jeg og ho gikk utrolig godt overens. Ho slutta med fjøs i 1983 og da var jeg 18 år.

Var det nasjonale eller lokale hendelser som var med på å påvirke ditt engasjement?

Vi startet opp Ofotens Sameforening i begynnelsen av 80-tallet. Vi snakket med de eldre om duodji, men de ba oss glemme det tøvet. De ønsket ikke at vi skulle dra dette fram for det var så mye ondt knyttet til dette. Det skjedde noe på begynnelsen av 50-tallet som hadde satt dype spor i folket. Skolepolitikken var en av årsakene. Den førte til at det ble sentralskoler der ungene ble mobbeoffer eller hadde det vanskelig på skolen på andre måter.  

På slutten av 80-tallet til i begynnelsen av 90-tallet fokuserte foreningen på duodji. Det var lett å få lærere til dette. Vi hadde han Nils Anders Niia. Han kom fra Beisfjorden og var fornøyd med å få dekket bensinutgifter og litt mat. Han var god til å lage kopper og kniver. Så hadde vi ho Inga Sara fra Ballangsmarka som lærte oss å sy i skinn. Jeg hadde som mål å kunne sy vesker, kaffeposer, enkle tøfler, skaller og lage kopper, kniver og belter. Vi prøvde med samisk språkkurs, men det var vanskelig for språket ble ikke praktisert. Så ble Sametinget opprettet, og vi bestemte oss for å stille liste. Dette var i 1989. Vi het da Ofotens Sametingsliste, og jeg sto på andreplass på lista. Vi var da 20-30 medlemmer i foreningen. 

Rundt 1990 skulle Nordland Fylkeskommune lage en egen handlingsplan for samisk politikk. Jeg fikk gleden av å være med. Jeg var ny innenfor politikk, og hadde gjennom husflidsarbeidet sett at ting ikke var slik det burde være. Jeg ville arbeide for å få til mer levelig vilkår for de små foreningene som ville drive med kursvirksomhet. De som ville ta vare på den gamle tradisjon. Vi var da kommet fram til den kjensgjerning at hvis ikke vi nå tok tak i dette, så var sannsynligheten liten for at det ville komme noen etter oss som ville tak i dette. Vi balanserte på et barberblad der vi måtte bestemme oss om vi skulle la det gå i glemmeboka slik de eldre ville eller skulle vi engasjere oss. Det var et interessant arbeid gjennom samisk nemnd. Jeg hadde en god mentor i han Idar Reinås. Han og jeg deltok i det arbeidet, vi hadde mange timer da vi reiste til Bodø i lag. Dette arbeidet kom i gang etter at Sametinget ble opprettet.

Hva var ditt engasjement på Sametinget?

Sametinget brukte hele første perioden til å lage et fundament med et regelverk. I indre Finnmark sto det samiske sterkt. I Tysfjord sto også det samiske sterkt. Ole Henrik Magga var flink til å ivareta den sørsamiske greinen. Noe arbeidet i Sametinget bar preg av. Det ble tolket til nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk. 

Men jeg følte at det var urettferdigheter. Hvorfor hadde de tilbud til å lære samisk på skolen i ett område og ikke i vårt område? Hvorfor var det samisk barnehage i ett område mens barnehagen på Fossbakken ikke ble definert som en samisk barnehage? Der kjempet de for å få tilskudd som en samisk barnehage. Også innenfor husflid var det skeivfordeling. I 1993 endret foreningen navn til Ofotens Samiske forenings sametingliste. Det skulle ikke være tvil om hva som var vårt utspring. Jeg jobbet for det lokale. Vi hadde ikke den store velgermassen, men vi var samer like gode som de andre.

Hadde du noen lokale saker som du kan fortelle om?

Da vi fikk sydd koftene og tok de aktivt i bruk og var mer engasjert opp mot kommunen, opplevde jeg at de syntes jeg var en pest og en plage. Jeg var da en sametingsrepresentant og leder av foreningen i området. Jeg påpekte at kommunen hadde forsømt sine plikter overfor oss. Vi hadde ikke fått et samisk tilbud innenfor skoleverket. Vi mente at kommunen skulle engasjere seg hardere i saker som rettighet, skole og duodji. F. eks. reiste jeg i kofta til Narvik for å møte kulturetaten. Personen som jeg skulle møte, ble forresten senere valgt inn på Stortinget, og var ikke så villig til å ta imot meg. Så jeg ga beskjed at jeg satt utafor møtelokalet og ventet siden vi hadde en avtale om et møte. Det samiske hadde vært veldig usynlig innad i Narvik. Det kan hende at vi gikk for fort frem for dem, men vi gikk ikke for fort frem for vår egen del. Veien var kort fra Bjerkvik til Narvik.

På 90-tallet hadde Ofoten Sameforening ei utstilling på Ofoten Museum i vinterfestuka. Folk kom ikke til vår del av utstillinga hvis de så andre folk der. Når det ikke var folk der, kom de gjerne bort til oss og fortalte at de hadde kofta fra besteforeldrene på loftet hjemme. De levde litt skjult i Narvik. 

Så begynte vi å se på rettighetene. De fastboende syntes at det var urett når de innflytta reindriftssamene fikk erstatning hvis ei linje ble bygd over bruksområdet deres, men de fastboende ikke fikk fem øre i erstatning hvis linja ble bygd over deres eiendom. Disse beslutningene så de eldre på som en urett. Reindriftssamene kom på 60-tallet, mens de fastboende hadde bodd i området i generasjoner. Reindriftssamene sto liksom fremst i rekken. Så kom Statskog med trusler om at gammer som de fastboende hadde i marka, ville bli revet eller brent på eierens bekostning.  Vi hadde ei Heikka-gamme som jeg laget en sak på og som medførte at gammen ble berget. Den var på den gamle ferdselsåren til Grovfjorden. Den ble restaurert av oss, Ofoten Sameforening, på begynnelsen av 1980-tallet. Gammen var åpen, så alle kunne gå innom den Vi tok saken gjennom Sametinget og viste til gamle skriv om at vi hadde rett til å ha gammen stående der. Dette var den første saken som vi vant fram på innen rettigheter. 

Jeg opplevde at støtteordningene åpnet seg mer i området rundt Bjerkvik gjennom mitt engasjement. Vi fikk saker inn i handlingsplanene som ble utarbeidet av Sametinget. Jeg var bare en enkelt representant fra ei enkelt frittstående liste, men jeg hadde nettverk. Jeg gikk inn i sakene som var viktige for oss i Bjerkvik og fikk med andre som var i opposisjon. Med drahjelp fra Samisk Språkråd fikk vi også etablert et språktilbud i skolen i Bjerkvik. Vi var over 140 medlemmer i Ofoten Sameforening da.  Vi fikk finansiering til språkkurs og andre kurs fra det offentlige, og så hadde vi ansvaret for 6.februar i hele regionen. 

Er du fremdeles aktiv?

I 1996 ble OSF en del av SFF – Samenes Folkeforbund. I 1997 stilte jeg til valg for SVF – Samenes Valgforbund og kom inn på Sametinget. Så ble SVF nedlagt i 2004-2005, men vi hadde fått skoletilbudet på plass. Vi så dette opp mot rettighetsproblematikken. Samerettsutvalget II ble nedsatt og jeg ble medlem. Det blir en periode jeg jobber mer for rettigheter som konflikter mot høyfjellskommisjonen. Jeg ser galskapen i det arbeidet Statskog gjorde, der de trekker ei linje på privat rett (grunneiernes). Nå har jeg overtatt eiendommen i Spansdalen. Jeg er sjuende generasjon der. Min eiendom går til høyfjellet. På disse g.nr ble det ikke ført tvistesak mot eiendommer, kanskje pga at jeg satt i utvalget, og hvis det stemmer så viser dette bl.a  galskapen i dette arbeidet. 

Jeg var nå leder av SFF. Vi var den største samiske hovedorganisasjonen. Jeg overtok som leder da foreninga hadde stor gjeld og brukte 2 år på å rydde opp. Da brukte jeg Ole Henrik Magga som eksempel på en mann med rak rygg. I SFF prøvde jeg å få i gang arbeidet med egen identitet.  For det var naturlig hvis det samiske skulle overvinne og stå sterkt i området. Det nyttet ikke om SFF skulle stå på den ene siden og NSR på den andre. Foreninger kunne styrke fellesskapet og heller sloss i det politiske. Jeg var nok for overivrig. Jeg fikk ikke med meg SFF på dette. I 2004 ble SVF nedlagt og da så jeg at jeg orket ikke å starte noe nytt her i Bjerkvik. For en periode er det nok for meg.

Jeg hadde da stått på talerstolen på Sametinget i alle årene og talt NSR mye midt imot.  Så ble jeg headhuntet til listen for NSR, gikk noen runder med meg selv, men bestemte meg for at jeg ikke hadde noen problemer med det. Jeg tenkte at det var mulig å arbeide videre med viktige saker fra 2005-2009 for NSR. Jeg ble leder av plan- og finanskomiteen på Sametinget. 

I 2010 omkom dattera mi i ei trafikkulykke. Da ble ikke samisk og idrett så viktig. Så fikk vi en attpåklatt og nå er det artig igjen.  De to eldste ungene dro jeg med meg på Sametinget da de var rundt 5 år. Sametinget stilte med barnevakt. Nå vil jeg at attpåklatten skal få ta del i det de to eldste fikk med seg. Ungene ble trygg på sin identitet. De har holdt taler på markeringer og båret kofta fra de var 2-3 år. Jeg prøvde meg med å slå to fluer i ett smekk, så jeg tok Sametingets sakspapirer med meg og prøvde å lese dette til dem som natteventyr, men det syntes de var kjedelig.

Hva har vært milepæler for deg i ditt arbeid?

Duodji var det viktigste for meg, og det å ta vare på den samiske tradisjonen. Vi har også fått etablert Várdobáiki. Gjennom samisk kulturplan fikk vi igjennom at Várdobáiki skulle inn som et nasjonalt senter.

Er det en fin innfallsvinkel for deg å arbeide for duodji-tradisjonen i stedet for politiske saker? 

Det politiske tok for mye tid. Jeg fikk ikke tid å drive med duodji. Det er vanskelig å stå i bresjen og fronte, legge til rette og i tillegg være lærer innenfor duodji samtidig som du skal engasjere deg politisk. Det gikk bra de første årene, men Sametinget endret seg. Saksdokumentene ble mer komplekse. Det var mer du skulle sette deg inn i. Noen ganger lurer jeg på hva var viktigst. Var det verdt å bruke så mye tid på det politiske eller skulle jeg bruke mer tid på det tradisjonelle i mitt nærområde. I det politiske kunne du delta på plenumssamling og snakke om det overordnede. Det var vanskelig å se snora ned til vårt område. Det gikk enormt mye tid i saksforberedelser. Det var en periode da jeg var for aktiv i det politiske. Jeg var leder i SFF, var inne på Sametinget, var aktiv for SFF opp mot Samerådet og satt i felles forum i samesaker mellom Norge, Sverige og Finland. Da hadde jeg ikke nok timer til å lese sakspapirer. Jeg forsømte det jeg brant mest for. Det som skaper din trygghet og din identitet, det mine forfedre har gjort og som vi tar lærdom fra. Før var det venner og bekjente, f.eks. innen idrett, som ikke ville komme for nær når man gikk i kofta på 17. mai. Det varte bare til de ble vant til dette. Det er blitt et tryggere samfunn. Jeg innbiller meg at ungene har det lettere nå, de kan stå for sin identitet gjennom det de har vært med på. Det var vært en lang og kronglete vei.