Foto: Privat

Hør Asbjørg Skåden i NRK sitt program «Tett På», fra 21.06.2019. «En aktivist i rutete skjorte ser tilbake»

Asbjørg Skåden

Asbjørg Skåden skriver om sin oppvekst. November 2019

For min del begynner min samiske historie med et minne. Jeg satt på fanget til bestemor mens hun veska komogan og tok dem på meg. Jeg hadde fått nye komogband, og bestemor sa at nå var jeg en fin samejente. Jeg husker jeg spurte hvorfor jeg var samejente og ikke bare jente. Jeg husker ikke hva bestemor svarte, men denne episoden satte SAME på mitt mentale kart. SAME ble et begrep. Jeg var ikke bare jente, jeg var samejente.

Hverdagen i Planterhaugen var to språk brukt om hverandre i de fleste heimer. Samisk voksne imellom og norsk til barn. Det var ganske så naturlig. Jeg var barn og ungdom i etterkrigstidas Markebygd. Krigen dannet et skille. Etter krigen begynte de fleste foreldre å bruke norsk til barna. Ellers brukte de samisk seg imellom. Slik var det i min heim. Dette var første generasjon av språkskiftet, og det var ukjent at barn også kunne få et passivt språk. Det tok tid før det gikk opp for foreldregenerasjonen at de norsktalende barna deres forstod samisk. Slik jeg husker det har jeg alltid forstått samisk. Som tenåring kom savnet over å sjøl ikke kunne bruke samisk aktivt.

Dette med å vokse opp i en heim der to språk ble brukt, samisk og norsk – det var naturlig. Det var også naturlig at mine foreldre og bestemor snakket samisk seg imellom og norsk til husets unger.  Det var som det skulle være. Også her er det en hending som danner huskeknagg for når jeg skjønte at voksne brukte samisk og regnet med at de norskspråklige ungene deres ikke forstod dette. Minner henger seg gjerne på knagger, og knaggen denne gangen var julehandel. Julehandel den gang var hos oss nødvendige klesplagg kamuflert som julegaver + en appelsin pr. person. Det fikk vi på julaften. Ennå i dag lukter appelsiner spesielt og gir assosiasjoner. Myke pakker var spennende. Bestemor og mamma drøftet på samisk hvor de skulle gjemme pakkene så ungene ikke fant dem. De ble enige om øverste hylle i lohpu, bislaget. Lohpu hadde en ekstra huk for matlager.

De skjønner ikke at vi forstår det de sier! Vi ble sendt ut for å leke. Straks kysten var klar, stormet eldstebror min og jeg mot lohpu med småungene i hælene. Øverste hylle var målet. Under hyllerekkene stod tønner med salt uer, salt torsk, salt sild, salt kjøtt … Nødvendige i en tid uten frysebokser og ukentlige butikkbesøk. På disse tønnene måtte vi klatre for å nå opp til øverste hylle. I en lohpu uten vindu, i en bygd uten elektrisk lys, i mørketida – men vi var kjent og klatret opp. Småungene, antar de var 2-3 år, fulgte på. En av dem datt ned i en av saltlaketønnene. Enhver kan tenke seg hva det avstedkom for vår oppdagelsesreise.

De interessante samtaler i min barndom foregikk på samisk. Voksne hadde et hemmelig språk som kunne brukes selv om det var barn til stede. Men vi hørte og forstod der vi rak gård-i-mella til hverandre, satt på vedkasser eller bak ludobrett og lyttet. Jeg kan ennå i dag i mine godt over 70 år, lukke øynene, kjenne lukta av ved og torv, høre stemmene. Dette forteller meg hvor mye slike hendinger betydde for barn. Vi hadde mange kamuflasjeteknikker for å kunne lytte og følge med uten at det ble registrert som lytting.  Husene i markebygda var passe store. Man oppholdt seg på kjøkkenet. Det ble ikke fyrt unødig i stua eller brukt strøm der. Kjøkkenet var alles oppholdsrom. Dette ga unger en unik posisjon. Man var der ting skjedde. På enkelte gårder fyrte man med mest torv, på andre med mest ved og på enkelte gårder bare med ved. På alle gårdene tørket man ved behov opptenningsved i steikovnen. På ovnen stod kaffekjelen alltid varm. Alt dette ga hvert enkelt kjøkken spesielle lukter. Dette var også en del av min barndom.[1]

En liten generasjon senere moret det meg å se mine barn bruke samme teknikk når samtalene gikk på samisk heime hos oss. Det skjedde om vi hadde samisktalende på besøk, og man fortalte og mintes. En gang satt min eldste sønn stille i sofakroken og leste i et Donald-blad. Sjelden bladde han om. En annen gang ville lillesøster ha litt mer informasjon og blandet seg inn med et spørsmål. Det var det. Samtalen gikk over til norsk og alminnelig prat beregnet for barneører. Samme kveld hørte jeg storebror ta lillesøster i opplæring: Man måtte sitte og være opptatt av egne ting – og absolutt ikke spørre om noe!

Uten at jeg klarer tidfeste når, skjønte jeg etter hvert at to språk brukt om hverandre i samme heim ble oppfattet som negativt av noen. Men merkelig nok påvirket ikke dette forholdet til samisk språk negativt. Kanskje fordi jeg vokste opp i en heim der samisk selvverd var sentralt. Man kan bøye nakken for mykkje, men ikkje fordi man er same. Når lærte jeg det? Jeg vet ikke. Det hører med til den kunnskapen jeg føler jeg alltid har hatt. Ryggmargskunnskap. En kunnskap som sitter i ryggmargen som en refleks og utløses ved behov. Verden har gått fram. Når trådte denne refleksen sist inn? Jeg vet ikke. Blant de mange interessante samtaler som foregikk voksne imellom, var også dette et tema. Man bøyer ikke nakken fordi man er same. Samtalene varierte. Man snakket ikke bare om hverdagen. Det var politiske samtaler, kulturelle samtaler, religiøse drøftinger, ømfintlige tema som badjelgeahččanvuohta, hvordan samer og Markebygda ikke hadde samme status som sjøkantbygdene.

Og hvordan var situasjonen for oss samer?

Etter hvert som jeg ble eldre og sirklene større, forstod jeg at to språk ikke var ok om det ene var samisk. I de såkalt ikke-samiske områdene var det tillatt å ape etter samer som snakket samisk, og vel så mye etter samer som snakket norsk. Jeg vet jeg nå trør i noen blomsterbed og blander meg inn i språklige livsløgner når jeg sier at markebygdnorsk var lett å gjenkjenne til jeg var minst oppe i 20-årene. På busstasjonen i Harstad – der jeg ventet på buss heim etter at jeg kom med hurtigruta fra Tromsø – hørte jeg noen snakke på norsk litt lenger bak meg. Jeg trengte ikke snu meg for å se at det var folk fra Markebygda. Senere i livet ble det viktig for meg å bevare min markebygdnorske dialekt. Faktisk jobbet jeg bevisst med dette, særlig med tonefallet.

I ettertid ser jeg hvordan det påvirket meg at jeg vokste opp i en heim der foreldre var samer, og hvordan dette ga meg styrke og identitet å ha vokst opp slik. De var rakryggede. Ikke samer som ville skjule at de var samer. De var samer også i sentrum av kommunen. Min far var kommunestyrerepresentant som stod på for utvikling i Markebygda, det være seg utviding av veinettet, det med å få melkebilen til å kjøre gjennom bygda, etc. En del av de ting irriterte en del ikke-samer og jeg hørte ham flere ganger bli omtalt som han der finn ’n.  Han var representant til styret i Sør-Troms elforsyning. Jeg var voksen da jeg på en tur til Tromsø satt slik på hurtigruta at jeg ble ráigebeallji, en som ufrivillig lytter, til en samtale. Jeg begynte å lytte da jeg hørte dem snakke om han finn ‘n fra Skånland.  Det var en irritasjon over den finnen som krevde like vilkår – men det var også en respekt over at han gjorde det. Samtalen gledet meg. I dag husker jeg ikke om jeg fortalte min far om det.

Jeg prøver å huske meg videre gjennom skolesystemet – hvordan var det å være same? Faktisk allright for meg, kanskje fordi jeg var skoleflink og fordi jeg var vokst opp i den heimen jeg vokste opp i. På realskolen ble jeg DEN pugghesten. Realskolen var privat uten eksamensrett. Det var kjent at dette var en krevende skole, siden man måtte ta eksamen i absolutt alle fag. Min uvanlig gode hørsel tok inn deler av en samtale mellom et par medelever. Det gjaldt dette med å stå til de mange eksamener vi skulle ha.  Men de der to finnan trur æ ikkje klare det.  Jeg var en av de der to finnan. Når man ser ting i ettertidas lys – den replikken utløste pugghesten.  Fra da av ble det for meg forskjell på å lære og å lære. Barndommens lytting på voksnes samtaler på samisk: Man skulle være flinkere enn dem. Man skulle vise dem at samer kunne. Ryggmargsrefleksen ble utløst. Jeg skulle vise at de der to finnan kunne. Større var jeg ikke enn at da resultatene etter første års eksamener var klare, hadde de der to finnan gjort det meget bra, mens den som avleverte den replikken strøk og måtte ta skoleåret om att.

 

Å sitte og kunne så lite

På denne tida, mens jeg pugget og jobbet, økte den samiske sårheten. Vi skulle lære om Norges historie og Europas historie. Til og med ned til nivået Sparta og Aten og deres innbyrdes viderverdigheter. Det var tydelig viktig kunnskap hvordan disse to bystatene agerte – og samtidig synliggjorde det hva som IKKE var kunnskap. Mange ganger tenkte jeg: Det er bare vi samer som ikke har historie. Det er bare vi som ikke er med. Ikke kjente jeg til andre urfolk som ikke var med, ikke visste jeg om urfolk, og slett ikke til samenes stilling. Jeg visste at det bodde samer i Sandmark, Grovfjord og Spansdalen. Ja, og så var det jo reindriftsamer i Finnmark. I denne perioden i livet la staten gjennom skoleverket grunnlaget for norsk allmennkunnskap. Alle skulle ha et slikt fundament. Det var obligatorisk. Når ble egentlig en slik mulighet tilbydd samer i området generelt? Da samisk som andre språk startet i 1987, var generell samisk allmennkunnskap ennå ikke en sak i den norske skolen. Det var derfor viktig at elevene som hadde valgt samisk, også måtte lære om samisk historie og kultur. Så langt som gjørlig måtte samiskundervisninga ble noe mer enn bare rein språkopplæring.

Ikke da, men senere og langsomt seig den kunnskapen inn at vi er alle samer, vi som bor her og der og overalt. Det ble en samisk trygghet og en varm følelse av at her bor mitt folk uansett hvor man ferdes i Sápmi.  Men ikke da, i 1960. Senere i livet, på samisk grunnfag på Universitetet i Tromsø, var det som å komme til en oase. Enda en gang ble jeg – ikke pugghest, men lesehest. Jeg leste og leste. Selv om jeg senere i livet i utdanningsløp jobbet hardt, ble jeg aldri mer DEN pugghesten.

Når man sitter i sine godt passerte 70 år og ser tilbake med samiske øyne, kommer dette med skoletapere inn. Som lærer har det vært en erfaring for meg å kjenne på kroppen hvordan det er å bli skoletaper, sitte og ikke forstå. Da jeg begynte på lærerskolen, ble det tilbudt samisk som frivillig ekstrafag for samer. Jeg heiv meg optimistisk med, ennå var tenåringens sårhet der, det over å ikke kunne snakke samisk. Jeg var same, forstod samisk, ville lære. Dette var noe for meg! Mine medstudenter var fra Kautokeino, Karasjok og Tana. De hadde alle gått på den samiske folkehøgskolen i Karasjok og hadde hatt samisk skriftlig der – og de var samisktalende. Jeg var total analfabet og forstod ikke bæra av det som skjedde, det være seg kasus, stadievekslinger, stadievekslingsmerke, sterk og svakt stadium etc. Jeg hadde ingen kunnskap om at samisk og norsk ikke var språk med samme grammatikalske system og at det man kunne i norsk, engelsk og tysk grammatikk ikke automatisk var overførbart. Jeg kunne ikke skrive samisk, og hva verre var, jeg forstod ikke de andre når de snakket samisk – jeg som heime siden jeg var liten hadde forstått alt og hatt glede av samisk. Jeg holdt ut i fire uker, hoppet av og ble skoletaper i samisk. På en merkelig måte jeg ennå i dag kan kjenne på, følte jeg at en del av min verdi som same ble fratatt meg der. Jeg ble fratatt noe jeg ikke helt kunne sette ord på. Jeg hadde for liten – om noen  – kunnskap i det hele tatt – om det samiske samfunnets mangfold. I tillegg ble jeg skoletaper. Den følelsen gjorde det lettere for meg som lærer å skjønne hvordan det er å sitte og ikke forstå alt som skjer i klasserommet – og så ikke kunne hoppe av slik jeg gjorde det. Det er nedbrytende. Slik jeg satt i samisktimene, slik hadde mange av mine forfedre sittet seg gjennom obligatorisk skole. Mens noen av mine forfedre satt og ikke forstod det som foregikk på norsk, satt jeg og ikke forstod det som foregikk i samiskundervisninga. Nesten et komplett språkskifte. Nesten. Jeg forstod samisk slik jeg hørte den om meg i Markebygda.

To år senere kom tilbud om samisk for begynnere, for norsktalende. Som vanlig i slike kurs skaller man av etter hvert, slik jeg skallet av første gang. Men denne gangen forble jeg sammen med en liten handfull andre – 3 stykker – fram mot avsluttende eksamen. I dag vet jeg at denne lille gjengen var samer som jeg, i delvis samme situasjon. De var fra de gamle sjøsamiske områdene i Troms, områder som jeg den gang ikke visste om. Det sier litt om drivet, drifta, til å vite om seg sjøl og lære om seg sjøl – uansett om man tar på seg den germanske masken.

Da Sáráhká Sámemánák AS i 2016 skrev sin historie, tok jeg et tilbakeblikk til den tida da vi startet barnehagen. Jeg valgte å se ting i lys av Arthur Schopenhauers filosofi:

Alle sannheter gjennomgår tre stadier; Først blir de latterliggjort, deretter sterkt motarbeidet. Til slutt aksepteres de som helt innlysende.Arthur Schopenhauer (1788-1860), tysk filosof.

 

I 2017 fikk jeg uventet beskjed om at jeg var tildelt Kongens fortjenestemedalje for samisk arbeid. Kommunens ordfører ringte og sa at hun skulle utdele den på kommunestyrets siste møte i desember. Jeg visste bare en ting der og da. Familien skulle være med. Jeg hadde ofte tenkt på at mann og barn hadde måttet leve med en sameaktivist, noe som sikkert hadde medført  en del ubehageligheter. Da skulle de selvsagt være selvskrevne i en slik anledning.

[1]

Mange år senere, 1987 eller 1988, var Aslaug Olsen og jeg i Salangen. Arbeidet med bøkene om samiske slekter hadde startet. Det som senere monnet ut i bøkene Det grenseløse folket. Bind I og II om slektene Svonni og Partapuoli samt boka Jiena jana gehtte – hørt og sagt i Ofoten/Sør-Troms. Vi skulle spørre om slekter og samiske ord og uttrykk. Gjerne skulle vi gjøre opptak. Vi lette oss fram til en familie der vi hadde fått tips om at man kunne spørre om samiske saker. Dette var ennå på en tid der dører gjerne lukket seg for slike emner. Men faktisk gjorde vi på den runden intervju med tre informanter. To av disse på samisk. GPS var en ikke-sak, likeså veimerking i små bygder, så vi måtte spørre oss fram. Jeg gikk inn til et hus for å spørre. På kjøkkenet satt en eldre kvinne på en krakk ved siden av en vedovn. Døra til steikovnen stod halvåpen, og der inne så jeg tynne vedskier til tørking. På ovnen stod en kaffekjele. Det luktet barndom, og automatisk snakket jeg til henne på samisk, sa hvem jeg var og hvem vi lette etter. Like automatisk svarte hun på samisk.