Feiring av Asbjørg Skåden – mottaker av kongens fortjenestemedalje

Like før jul, 22.12.2017 inviterte Várdobáiki samisk senter Asbjørg Skåden med familie til en liten feiring av tildelingen av kongens fortjenestemedalje til Asbjørg. Dette fant sted på kafeen En Smak, kafe og spiseri på Evenskjer. Etter en hilsen fra styreleder  Else Grete Broderstad til medaljemottakeren, ba Asbjørg om ordet.

Vi takker Asbjørg for at vi får lov til å dele talen hennes.

*********************************************************************************************

Styreleder, daglig leder

Alle dokker som e her

Godt med en plass ekstra – (ført til for hand før talen)

Det er godt å stå her og vette at Vardobaiki etablere sæ her, i sentrum. Det er en gammel drøm, det, at det samiske skal være synlig og tilstede overalt. Vi skal være der vi tradisjonelt har vært og e. Sentrum e et av disse stedan. Vi har vært her mykkje, på mange måta æ her ikkje orke gå inn på. Detta har vært et sted der bl a samisk språk gjekk mykkje under jorda. Nu skal det gå på jorda.  Vi skal her på en god måte. Sametinget e allerede her – den etableringa ga mæ en bittersøt glede.

Gratulerer med etableringa og gratulerer med lokaliseringa.

Et samisk kulturhus i regionen er en gammel sak, slik de to markesamiske musean, Gallogieddi og Vilgesvarri, e. Æ har ikkje rukke å sjekke, men ville bli forundra om de ikkje var første gong initiert av IBSS sitt kulturutvalg. Da de første gong ble initiert, blei de nok av non sett på som urealistiske luftslott. Et utopia. Æ pleie tenke at slike ting, som et forslag i IBSS sitt gamle kulturutvalg, e som et tog som settes på skinnan. Mange tog kjem ikkje lenger enn på skinnegangen selv om skinnegangen, mulighetan, e der

Når toget e på skinnegangen begynne jobben med å drive det framover. På dein tida da ovennevnte tiltak ble foreslått og slik kommen på skinnan, va det nok mange som både i privat og offentlig regi begynte å bygge sperringer lenger framme på linja. Det er godt å stå her i dag og vette at alle vi som bemanna togan ikkje engong tenkte på å dra nødbremsa når main så sperringan. Tvert i mot blei det skuffa enda meir koll på, alt systemet klarte, for å slå sæ gjønna sperringa. Seinare kom stadig flere samiske tog på skinnan og freser framover, barnehagen, samiskundervisninga, Markomeannu.

I dag frese stadig nye samiske tog framover.

Som gammel samekvinne kjenner æ æ ofte inntar den posisjonen æ har sett gamle sama innta – sette med henden på magen og betrakte med togan.

Æ har før sagt at det er merkelig og godt å stå som anna enn dein familien som kom ut for en totalbrann – på alt unntatt oss sjøl, heldigvis. Vi har ikkje orka svare på spørsmål omkring det anna enn til politiet og forsikrigsselskapet og gode venna.

Da ordføreren ringte og muntlig meddelte at æ ville få Kongens fortjenestemedalje ville æ trudd det va en spøk om det ikkje va for at du presenterte som ordføreren i Skånland og æ kjente igjen stemmen.

Så blei det 25. november, en vanlig lørdags formiddag non daga etter at ordføreren i Skånland ringte. Vi va ennå i et positivt sjokk etter det. Det e ingen kværdagsak å bli tildelt denna meddaljen.  Ellers va det en vanlig formiddag.

Om kvelden va det ikke lenger nokka som va vanlig. Vi satt i gammelhuset der æ vaks opp. Vi hadde måttet se på at heimen våres med alt i – mykkje uerstattelig, hadde brent ned, vi hadde hatt møte med kommunens kriseteam som vi ikkje kan takke nok, verken de eller politiet, ambulansefolk, brannfolk. Vi hadde tatt inn i min barndomsheim som stod tom, kokt havregrøt til kvelds som ingen spiste – .

Så får vi sei som Magne: På ruinan av en katastrofe skjer det nokka nytt. Nye ting og nye måta å gjøre ting på fører til nye nettverk i hjernen. Per sa….For mæ hjalp den leveregelen æ e oppdratt med. Main kain ikkje gje sæ over.

Da Kongens fortjenestemedalje ble utdelt 6  desember sa æ at når vi stod der propert kledd, kunne vi takke et flott  lokalmiljø. De har skaffa oss vanlige klær, på kort tid har områdets flottaste og dyktigaste  koftesyera hevve sæ rundt og sydd mæ det æ hadde og har på mæ og lånt Magne det han hadde på sæ.

Vi føle oss i varetatt og ikke aleine. Kommunens rådmann ringte to gonga og tilbød oss hjelp på de felt vi ville trenge det og understreka at vi ikkje måtte nøle med å be om hjelp. Lokalmiljøet har også meldt at de vil hjelpe, og det har de gjort.

Det e nettopp dela av detta lokalmiljøet som e årsaken til at vi 6. desember var på kommunens julemiddag og i dag her – den samiske delen av et utvida lokalmiljø. Det er godt miljø både æ og ungan vaks opp i. Et miljø rik på verdia, tradisjona, andre kulturuttrykk, fortellinger, språk – og med en kunnskap om den verden man generelt ikkje ser, men som er der. Det var godt å være barn i detta miljøet, også i den læstadinaske delen av det. Det var hardt å etter kvert innse at detta miljøet generelt ikkje blei tilskrevve den verdi og respekt det burde ha –

Sett i fugleperspektiv har det vært godt å både få være med å utvikle eget samfunn og ha en selvfølgelig rett til det. Det gler en gammel kvinne å se ungdom i dag med den største selvfølge utvikle eget ståsted.

Da æ sku forberede mæ til utdelinga av Kongens fortjenestemedalje, kom tanken: Ka sei main i en sånn sammenheng? Koffør får æ denna medaljen? Først googla æ  Kongens fortjenestemedalje sine statutta og kriteria for tildeling og fant at den kunne tildeles for lang og tro tjeneste. Da syntes æ for så vidt at det var greit, for æ føle æ sammen med mange andre har vært i en lang og tro tjeneste for Markosapmi. Æ veit ikkje kor mange drifter et menneske har, men æ pleie tenke at å jobbe med det samiske e en drift. Det e nokka main berre MÅ.

Så oppdaga æ at æ googla på feil side, og da blei ting litt meir komplisert. Men dein kompliserte jobben har Ann Mari Thomassen, Dikka Storm og Elisabeth Øien gjort da de foreslo mæ. Det gjorde mæ glad, både å være foreslått og at det var DE som foreslo. De e menneska med integritet, e garantista for ekthet, og e blant de menneskan æ kan lukke øyan – og så se for mæ katid våres veia første gang kryssa, og de har seinar gjønna livet kryssa mange ganger. Tusen takk de tre tøffe kvinner som æ veit  har masse å gjøre – og likevel har tatt sæ tid til detta. Detta gjorde de for to år sida – har omgåttes mæ og klart å holde det hemmelig.

Det ligg også vemod over detta. Muligens e det slik at Kongens fortjenstemedalje e utdelt tre ganga før i Skånland. Til menn. Sida æ ikkje e sikker, nevne æ ikkje navn. Det e litt vemodig, litt rart og litt godt å stå her og være den første kvinnen og den første samen. Det viser at verden trør sæ framover – og for mæ og mange andre betyr det: at verden trør sæ framover mot likeverdighet mellom de to konstitusjonsbærende folk i Norge: Det samiske og det norske. Ofte hente æ i ulike settinger opp nokka fra Grunnloven: Norge er bygget på territoriet til to folk, korav vi sama e det eine folket,

Helene Berg Nilsen skreiv sæ inn i historia som den første kvinnelige ordfører i Skånland – og kanskje den siste ordføreren i Skånland. Det e hyggelig å få henge sæ på det og være den første kvinnen som har fått Kongens fortjenestemedalje i Skånland og antagelig den siste.

Tusen takk:

  • Til våres Kongehus
  • Til Ann Mari, Dikka og Elisabeth
  • Til dokker i Vardobaiki for det arbeidet dokker gjør for området og for at dokker inviterte til en feiring her. Min gudmortante pleide bruke ordet MINE om ting og persona som stod henne nært og ho kunne sei f.eks. at ho va sammen med SINE. Det e et eller anna med dette MINE. Markebygda og sama står mæ nært og det e godt å være sammen med MINE i MITT område.Æ føle mæ trygg på at dokker et stort koll-lager og stadig skuffe koll på de togan som treng det.Til markesamisk miljø som har gitt grunnlag og ståsted, skapt muligheter og gitt gleden av å være med i en rivanes utvikling
  • Til alle samarbeidspartnere på alle felt som har hoppa i kalosjan for Markosapmi.
  • Til våres barn: Sigbjørn, Magne og Emma Margret: Æ har ofte tenkt at æ burde be dokker om unnskyldning for at dokker har måtte vokse opp med en aktivist som mor, nokka som nok tidligar har medført en del ubehageligheta. Men dokker e blitt rakrygga folk, sikker og stødig på eget fundament. Så kanskje æ må be om unnskyldning for nokka anna. Takk tel dokker fordi dokker e de dokker e, og takk fordi dokker har tatt med dokker inn i familien to flotte barn, svigerbarn, og etter kvert Aslak Piera, våres alles Aslak Piera.
  • Takk Per: Du kom inn i samisk kultur med et ekumenisk grunnsyn og en åpenhet. Æ vil gjerne sitere ka du har sagt i to situasjona: I 1982 blei du spurt koffør du jobba med det samiske og va medlem av en samisk organisasjon. Du var jo ikkje same. Du svarte: Nei, men mine barn er samer. Da det storma om den samiske barnehagen 1987/88 og om barnehagens fire kvinner, sukka du engong: Det e tungt å være menn til de fire kvinnene og se våre koner gå ut i krigen uten av vi kan gjøre anna enn å være Bakkemannskap og xxx, og lappe dem sammen etter hvert slag, for så se dem gå ut i krigen igjen.
    I alle år har du uselvisk gitt rom og muligheter for mæ til å jobbe slik æ har jobba, du har stått bi i alle situasjona. Sammen skapte vi en tokulturell heim bygd på likeverd på alle felt – en åpen heim for alle uhindret alder, rase og religion.

Så må vi tenke og tru at en heim ikkje alltid e synonymt med et hus.

Helsetreff juleavslutning på Lavangseidet grendehus fredag 15. desember kl 11-14

Juleavslutning

Vi gjentar suksessen fra tidligere i høst der vi inspirertes av koselig historie som ble lest av Ellen i Bok- og kulturbussen. Da kom det frem mange historier fra gammelt av om både dett og hint. Det kom forslag fra helsetreffet om å gjenta dette senere, og gjøre opptak av historiene slik at de blir bevart for ettertiden. Disse opptakene kan også brukes som grunnlag for en eventuell lokal historiebok.
Vi tar med oss julesanger og annet som kan få oss i god julestemningen. Vi serverer koldtbord med tradisjonsmat som middag denne gangen.